Et tilbakeblikk

Tiden flyr. En floskel av dimensjoner, men Å, så sant det er. Nesten 9 måneder har vi lagt bak oss siden Ludvig ble født. 9 måneder som virkelig har flydd fra oss. Når jeg ser på bajasen som hopper i sofaen ved siden av meg, så er det vanskelig å forestille seg at han er samme person som med skjelende øyne knirket og gulpet seg gjennom dagen på samme sted for snart ett år siden.

Første møtet med fødestue på Bærum sykehus. Fødselen kom fire dager senere.

Inn i det ukjente
Vi visste ikke hva vi gikk til. Jeg våger påstå at ingen egentlig gjør det. Vi leste bøker og gjorde research, og hadde ingen ubesvarte spørsmål. Men man kan bare lese seg til så mye. Resten lærer man av praksis og erfaring og det hadde vi lite av på det tidspunktet. Men det kom seg jo.

Vannet gikk på mandag. Han kom på torsdag. Kveld. Ingen bøker, kurs eller blogger kan forberede deg på det. Det er en langsom spurt. En heseblesende maraton. Du blir sliten, men du har ikke tid til å merke det. Det blir intenst, støynivået stiger og stiger og..
Så stopper alt opp. Du er pappa.

De neste dagene er utydelige.
Tro meg når jeg sier at det ikke bare er mammaer som havner i ammetåka.

Første kapittel i juniors liv er snart tilbakelagt. Kanskje andre kapittel oppleves som langsommere. Kanskje, men jeg tviler.

M

Gangveien ved sykehuset. Runda den.

Hans første minutter i friluft.

Luringen i egen person.